fredag 5. februar 2010

DÅFJORD - Min barndomsbygd


Dåfjord ligger på Ringvassøy i Karlsøy kommune. I denne bygda er jeg født og her vokste jeg opp etter noen få år utenfor bygda i 1-5 års alderen. Mine foreldre, besteforeldre og nesten samtlige oldeforeldre har også bodd her eller i nærliggende område.

Dåfjord er en fjord på nordsiden av Ringvassøya. Fjorden er ca 11 km lang. Den har innløp på begge sider av Dåvøy, gjennom Karanessundet i vest og hestholmsundet i øst. Bygda Dåfjord ligger innerst i botn av fjorden. Her bor i dag ca 130 innbygger.
De første menneskene som bosatte seg i Dåfjord var samer. Nårtid den første samen kom til fjorden vet ingen.Tufter fra steinalderbosetting finnes inne i fjorden, på Karanes og i Gamvikbukta. I 1567 bodde det ingen nordmenn i Dåfjorden. Sjøsamene som holdt til der var husmenn under Helgøyfolket, og denne bosettingen holdt seg gjennom generasjoner. I 1702 bodde det seks samiske familier i fjorden, og dette folketallet holdt seg forholdsvis stabilt hele 1700-tallet. Sjøsamene utnyttet såvel fiskemulighetene som beiteforholdene på land, ved å flytte fra sted til sted innen forholdsvis mindre områder. De drev med dyrhold som ikke bare utgjorde den tradisjonelle reinen, men også småfe som sauer og geiter. Navnet Sætervik ute i fjorden kan ha sin opprinnelse av denne levemåten.
Første halvdel av 1800-tallet førte til en radikal endring av bosettingen i fjorden. Her, som de fleste andre steder ute ved kysten, fortrengte nordmenene samene fra sine bosteder inne i fjordene og overtok jorda, mens samene måtte flytte ut til utværene på de ytterste øyene. Den mer "moderne" utviklingen fant sted utover i vårt århundre, men i et meget sakte tempo. I 1899 fremmet Helgøy kommune krav om at telefonsambandet måtte bli bygd ut utover i disktriktene nord for Tromsø, men det gikk ennå mange år før arbeidet med dette ble satt i gang. Først i 1911 ble den første linja strukket fra Langsund, over fjellet til Dåfjord, og derfra via Dåvøy til Helgøy.

Fra gammelt av hadde dåfjordingene vært nødt til å gå over fjellet til Hansnes eller Skogsfjord for å handle det de trengte til det daglige. Men etterhvert kom det handel også til Dåfjord. På 1930-tallet var det også post, telefon- og dampskips-ekspedisjon i fjorden.

Folket i Dåfjord levde i årene før siste verdenskrig på samme måte som folk i andre bygdesamfunn ute ved kysten. Båten og havet i kombinasjon med noen sauer, ei ku eller to, og kanskje noen geiter, var leveveien for de fleste. Robåten var lenge enerådende, både ved hjemmefiske og i utværene. Men noen skaffet seg større båter med motor. Sjarken slik vi kjenne den nå, ble i årene etter andre verdenskrig og senere, nærmest allemannseie, og i Dåfjord hadde nesten hver eneste voksne kar egen sjark.

I Dåfjord som ellers i Karlsøy og Helgøy var skoletilbudet på 1800-tallet så som så. Eget skolehus ble først bygd i 1908, og før den tid ble det holdt skole noen uker for året i private hus. Det nye skolehuset ble dårlig vedlikeholdt, og allerede i 1916 var forfallet merkbart. Etter en omfattende reperasjon var huset i bruk til skoleformål til 1949-1950. Da fant helserådet tilstanden så dårlig at huset ble stengt. Nyskolen stod ferdig i 1952 og her fikk den voksende slekt sin lærdom til skoleåret 1968-1969. Høsten 1969 ble skolen lagt ned og ungene kjørt til Hansnes på skole.

Den gamle leveveien med kombinasjon jordbruk/fiske er idag en saga blott. Idag driver ingen lengre med jordbruk i fjorden. Butikken er nedlagt og det samme er fiskebruket. Noen få driver fiske, mens de fleste livnærer seg med jobb på Hansnes og mange pendler daglig til Tromsø på jobb.

Da jeg vokst opp i Dåfjord på 1970-tallet var det mange flere innbyggere her enn det er idag. Det var mange familier med flere barn. Fiskebruket var bygda største arbeidsplass. Her kunne vi barna også tjene noen slanter i form av line-egning eller å skjære torsketunger. Skolebussen kjørte hver morgen til Hansnes med bussen full av skoleunger. Vi fikk gressbane, idrettshus i begynnelsen av 1980-tallet samt at ungdomslaget var aktiv. Dåfjord var ei bygd som det var godt å vokse opp i.

Etterhvert reiste ungdommen ut for å ta skolegang, et fåtall kom tilbake for å bosette seg i bygda. Gjennomsnittsalderen på innbyggerne steg og bygda sto i fare for en noe dyster framtid. Idag lever fortsatt Dåfjordbygda, flere unge familier har bosatt seg her og det ligger fortsatt håp for framtiden for et levedyktig og friskt samfunn.


Kilder:Årbok for Karlsøy og Helgøy


Kart over Dåfjord:

1 kommentar:

  1. Er det noen som vet hvordan man må gå frem om man vil starte som sjark fisker ? hvordan få de rette kvotene ? tips til annet fiskeri ? , hvilken båt er det greiest å starte med , hvilken pris kan man ta for de forskjellige fiskesortene?
    Hvordan få kvote på Kingcrab i nord ?
    :) Takker for svar , håper det finnes noen drevene fiskere der ute som kan svare på dette

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

MINE ANER

1.Meg

Siv Heidi Hansen (1965-)


2.Mine foreldre

Svein Erik Lorentzen (1943-)

Svanhild Ovedie Hansen (1946-)


3.Mine besteforeldre

Ragnvald Rudolf Lorentzen (1917-1983)

Laila Hedvig Hansen (1925-1998)



Hedly Armand Antonius Hansen (1918-1990)

Signe Oline Karlsen (1922-2006)


4.Mine oldeforeldre

Elias Severin Lorentsen (1890-1957)

Ingvardina Dagmar Vilhelmsen (1894-1986)



Sevald Johan Hansen (1898-1961)

Olga Edvarda Raste (1904-1979)



Ole Kildal Ments Hansen (1891-1962)

Hanna Sarina Larsdatter (1896-1928)



Selmer Mikal Angle Karlsen (1892-1979)

Olina Henriette Leonora Olsen (1899-1973)


5. Mine tippoldeforeldre