fredag 12. februar 2010

OLDEMOR DINA

Nå er turen kommet til min oldemor Ingvardine, eller mor Dina som vi kalte henne for.

Ingvardine Dagmar Vilhelmsen ble født 31.mars 1894 i Stakkvik på Reinøya i Karlsøy kommune. Hennes foreldre var Bernhard Kristian Vilhelmsen og Øllegård Sofie Ditlefsdatter. Hun ble døpt i Karlsøy kirke den 9.sept 1894.

Hennes mor Øllegård døde da Ingvardine bare var 4 år, så hun vokste opp i Stakkvik hos sin mormor Ingvardine og morfar Ditlef Olsen. Hun bodde også i peroder hos sine besteforeldre på farssiden, Arntine og Vilhelm Hansen.

Ingvardine hadde 3 brødre som alle døde i 1897, samme året som moren. Sannsynligvis døde de av en av de farlige sykdommene som herjet på denne tiden. I kirkeboka står det dessverre ingen dødsårsak.

Ingvardine arbeidet på gården hos besteforeldrene, mens skolegangen fikk hun på Hansnes, der hun bodde hos familien Abrahamsen. Hennes far giftet seg med hennes tante Inanda Ditlefsdatter og hun fikk etterhvert 10 søsken.

I folketellinga 1900 var Ingvardine 6 år og bodde i denne perioden hos sin farmor og farfar i Stakkvik. Dette står i folketellinga:

Vilhelm Hansen Husfader, gårdbruker og fisker f 1842 gift
Arntine Hansen Gårdbrukerkone f 1840 gift (født i Trondheim)
Ingvardine Dagmar Hansen Datter (egentlig sønnedatter) f 1894
(Bernhardsdatter)
Mathilde Bergithe Hansen Tjenestepike f 1857 ugift

Ingvardine ble konfirmert i Karlsøy kirke 27.juni 1909. Hun fikk gode karkaterer i konfimasjonsundervisningen. På denne tiden var hun bosatt i Stakkvik.

Ingvardine giftet seg med Elias Severin Lorentsen, fra Steinnes i Dåfjord, den 13.august 1916 i Karlsøy kirke. Hans foreldre var Lorents Martinsen og Knudsine Andorsdatter. Deres forlovere var Johan Robertsen fra Hansnes og Andor Lorentsen fra Steinnes. På denne tiden var Ingvardine var tjenestepike og bosatt i Stakkvik, mens Elias var fisker og bodde på Hansnes. De hadde trippelbryllup sammen med Andor og Hansina Lorentsen, og Johan og Kristofina Robertsen. Andor og Kristofina var Elias sine søsken.

Etter at de giftet seg bodde de en periode på Vinternes hos Hanna (Elias tante) og Johan Altmann. I 1920 kjøpte de gården Fossheim i Dåfjord av Hanna Monsen og der bygde de et nytt hus. De drev en mindre gård med to kyr og noen sauer. I 1928 overtok de Vinternes av Altmann som ikke hadde noen barn. Deres fosterbarn var død og da Hanna døde ba Johann Altmann, Elias og Ingvardine om å overta alt. Elias var fisker og hver vinter rodde ha i Hennigsvær. Han var i tillegg tømmermann som etterhvert ble hans hovedyrke.

Eiendommen Vinternes ble etterhvert overtatt av deres sønn Øyvind, mens sønnen Ragnvald overtok en del av eiendommen (Kveldro), og datteren Lita (Lovise) fikk en del som de kalte Bjørnstad. En periode på 50-tallet bodde de i Tromsø, men flyttet til Dåfjord igjen og bodde hos datteren Lita og hennes mann.

Ingvardine og Elias hadde i alt 5 barn:

Ragnvald Rudolf Lorentzen f 14.mars 1917
Johanne Kristine Lorentzen f 5.okt 1918
Ester Ingvarda Jakobine Lorentzen f 25.12.1920
Øyvind Bernhard Vilhelm Lorentzen f 25.april 1922
Lovise KNutsine Lorentzen f 3.juli 1924

Dina var et meget religiøst menneske og et stort medmenneske. Hun var alltid den svakes støtte og mislikte sterkt urettferdighet. Hun hadde en filosofi at ingen kunne gi seg til fattigdom. Derfor sendte hun mange kroner til den norske misjonen og å til andre gode formål.

Etter at hun ble enke bodde hun hos sin datter Lita i drøyt 20 år, men hun besøkte de andre barna i kortere og lengre perioder. I 1978 flyttet hun til sykehjemmet på Hansnes. Her bodde hun til hun døde den 27.mars 1986, nesten 92 år gammel. Hun ble gravlagt på Dåfjord kirkegård.

fredag 5. februar 2010

DÅFJORD - Min barndomsbygd


Dåfjord ligger på Ringvassøy i Karlsøy kommune. I denne bygda er jeg født og her vokste jeg opp etter noen få år utenfor bygda i 1-5 års alderen. Mine foreldre, besteforeldre og nesten samtlige oldeforeldre har også bodd her eller i nærliggende område.

Dåfjord er en fjord på nordsiden av Ringvassøya. Fjorden er ca 11 km lang. Den har innløp på begge sider av Dåvøy, gjennom Karanessundet i vest og hestholmsundet i øst. Bygda Dåfjord ligger innerst i botn av fjorden. Her bor i dag ca 130 innbygger.
De første menneskene som bosatte seg i Dåfjord var samer. Nårtid den første samen kom til fjorden vet ingen.Tufter fra steinalderbosetting finnes inne i fjorden, på Karanes og i Gamvikbukta. I 1567 bodde det ingen nordmenn i Dåfjorden. Sjøsamene som holdt til der var husmenn under Helgøyfolket, og denne bosettingen holdt seg gjennom generasjoner. I 1702 bodde det seks samiske familier i fjorden, og dette folketallet holdt seg forholdsvis stabilt hele 1700-tallet. Sjøsamene utnyttet såvel fiskemulighetene som beiteforholdene på land, ved å flytte fra sted til sted innen forholdsvis mindre områder. De drev med dyrhold som ikke bare utgjorde den tradisjonelle reinen, men også småfe som sauer og geiter. Navnet Sætervik ute i fjorden kan ha sin opprinnelse av denne levemåten.
Første halvdel av 1800-tallet førte til en radikal endring av bosettingen i fjorden. Her, som de fleste andre steder ute ved kysten, fortrengte nordmenene samene fra sine bosteder inne i fjordene og overtok jorda, mens samene måtte flytte ut til utværene på de ytterste øyene. Den mer "moderne" utviklingen fant sted utover i vårt århundre, men i et meget sakte tempo. I 1899 fremmet Helgøy kommune krav om at telefonsambandet måtte bli bygd ut utover i disktriktene nord for Tromsø, men det gikk ennå mange år før arbeidet med dette ble satt i gang. Først i 1911 ble den første linja strukket fra Langsund, over fjellet til Dåfjord, og derfra via Dåvøy til Helgøy.

Fra gammelt av hadde dåfjordingene vært nødt til å gå over fjellet til Hansnes eller Skogsfjord for å handle det de trengte til det daglige. Men etterhvert kom det handel også til Dåfjord. På 1930-tallet var det også post, telefon- og dampskips-ekspedisjon i fjorden.

Folket i Dåfjord levde i årene før siste verdenskrig på samme måte som folk i andre bygdesamfunn ute ved kysten. Båten og havet i kombinasjon med noen sauer, ei ku eller to, og kanskje noen geiter, var leveveien for de fleste. Robåten var lenge enerådende, både ved hjemmefiske og i utværene. Men noen skaffet seg større båter med motor. Sjarken slik vi kjenne den nå, ble i årene etter andre verdenskrig og senere, nærmest allemannseie, og i Dåfjord hadde nesten hver eneste voksne kar egen sjark.

I Dåfjord som ellers i Karlsøy og Helgøy var skoletilbudet på 1800-tallet så som så. Eget skolehus ble først bygd i 1908, og før den tid ble det holdt skole noen uker for året i private hus. Det nye skolehuset ble dårlig vedlikeholdt, og allerede i 1916 var forfallet merkbart. Etter en omfattende reperasjon var huset i bruk til skoleformål til 1949-1950. Da fant helserådet tilstanden så dårlig at huset ble stengt. Nyskolen stod ferdig i 1952 og her fikk den voksende slekt sin lærdom til skoleåret 1968-1969. Høsten 1969 ble skolen lagt ned og ungene kjørt til Hansnes på skole.

Den gamle leveveien med kombinasjon jordbruk/fiske er idag en saga blott. Idag driver ingen lengre med jordbruk i fjorden. Butikken er nedlagt og det samme er fiskebruket. Noen få driver fiske, mens de fleste livnærer seg med jobb på Hansnes og mange pendler daglig til Tromsø på jobb.

Da jeg vokst opp i Dåfjord på 1970-tallet var det mange flere innbyggere her enn det er idag. Det var mange familier med flere barn. Fiskebruket var bygda største arbeidsplass. Her kunne vi barna også tjene noen slanter i form av line-egning eller å skjære torsketunger. Skolebussen kjørte hver morgen til Hansnes med bussen full av skoleunger. Vi fikk gressbane, idrettshus i begynnelsen av 1980-tallet samt at ungdomslaget var aktiv. Dåfjord var ei bygd som det var godt å vokse opp i.

Etterhvert reiste ungdommen ut for å ta skolegang, et fåtall kom tilbake for å bosette seg i bygda. Gjennomsnittsalderen på innbyggerne steg og bygda sto i fare for en noe dyster framtid. Idag lever fortsatt Dåfjordbygda, flere unge familier har bosatt seg her og det ligger fortsatt håp for framtiden for et levedyktig og friskt samfunn.


Kilder:Årbok for Karlsøy og Helgøy


Kart over Dåfjord:

MITT SLEKTSTRE


Mitt slektstre så langt.





Posted by Picasa

DE FARLIGE SYKDOMMENE SOM MANGE DØDE AV PÅ 1800-TALLET OG TIDLIG 1900-TALLET






I mitt forrige innlegg skrev jeg om min oldemor Hanna Sarina Larsdatter. Hun døde som sagt av difteri. Bildet over er fra hennes begravelse. Hvor bildet er tatt er uvist, men mest sannsynlig fra Helgøy (Karlsøy kommune i Troms) hvor hun ble gravlagt. Med på bildet er hennes familie, blant annet hennes mann som ble enkemann i en alder av 37 år og åtte av barne deres, samt hennes foreldre og søskene.



Hanna Sarina døde av difteri , en sykdom som er farlig og ofte dødelig.


I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om de farlige sykdommene som krevde mange liv på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet her i Norge. Tidligere hadde en mindre forventninger til helse og til hva som kunne forebygge og lege sykdomm. En levde med de plager og sykdommer som en fikk, og den enkelte vente seg til de skavanger en hadde.



I perioden 1850-1920 herjet mange smittsomme sykdommer, som for eksempel: Kolera, flekktyfus, meslinger, difteri, skarlangensfeber, tyfoidfeber, tuberkulose, og influensa (spanskesyken). Disse sykdommene er stortsett nå utryddet i vår del av verden, men på denne tiden tok de mange liv. Spesielt barna var utsatte og flere av disse sykdommene ble ofte kalt for "barnedreperne". Store epidemier med smittsomme sykdommer representerte det største helseproblemet på denne tiden. Det vide omfanget av sykdommene må sees i sammenheng med industrialiseringen og urbaniseringen utover 1800-tallet. Byene ble hardt rammet og sælig de områdene der befolkningen bodde trangt og levde under dårlig kår.


DIFTERI
Dette var en farlig og ofte dødelig halssykdom som var svært utbredt på 1800-tallet. Den ble framkalt av difteri-basiller som holdt til i slimhinner i munnhulen, nesehulen og i svelget, og som spredte seg videre og produserte giftstoffer i kroppen som rammet hjertemuskelen og nervesystemet. Sykdommen ble ofte kalt for strupehoste. På landsbassis var sykdommen på topp rundt 1890 og vel 25 % av de som ble smittet, døde. Det var særlig barn som ble angrepet av difteri. I dag får vi vaksine mot denne sykdommen.


TYFOIDFEBER
Tyfoidfeber eller nervefeber er en tarminfeksjon med høy feber, kvalme og hodepine og med høy dødelighet. Bakterien blir utskilt med avføring og smitter via mat og drikke, og er nær knyttet til urenslighet. Det var store epidemier av nervefeber i 1850 og 1860 årene og opptil 10% av de som ble smittet, døde.


FLEKKTYFUS
Flekktyfus eller flekkfeber var en annen alvorlig sykdom. Den var i likhet med flere andre sykdommer en epidemi-sykdom, og viste seg hos den syke som feber og et egenartet hudutslett. Flekktyfus-epidemier var særlig virksomme under hungersnøder og kriger. Den ble overført fra person til person via kleslus.


KOLERA
Var en av de verste epidemi-sykdommene på denne tiden. Herjet flere ganger i Norge på 1800-tallet. Sykdommen er en ondartet og smittsom tarminfeksjon som fører til en voldsom diarè og opptil 10-15 liters væsketap i kroppen pr.døgn. Væsketapet kan ikke erstattes med drikke og pasienten dør av uttørking.


TUBERKULOSE
Tuberkulose er en sykdom som fra midten av 1800-tallet og fram til 1940-tallet var den store folkesykdommen i Norge. Sykdommen ble kalt for den hvite pesten eller tæring, og hadde stor dødelighet. Dette var en fryktet sykdom som tok livet av mange mennesker. Tuberkulose spres via luftsmitte fra person til en annene. Det vil si at bakterien blir spredt til luften når en person med tub. hoster eller nyser, såkalt dråpesmitte, og personer rundt puster inn smitten. Bakterien kan da sette seg i lungene til den som blir smittet. Derfra kan bakterien vandre via blodet til andre deler av kroppen. Rundt 1900-tallet tok denne sykdommen livet av 6-7000 mennesker i Norge årlig. I vår tid har vi vaksine mot tuberkulose.

INFLUENSA (SPANSKESYKEN)
Influens er en svært smittsom infeksjonssykdom som opptrer i større eller mindre epidemier. Det hender at slike epidemier går over store deler av verden, da kalt som pandemier. Best kjent her til lands er vel den såkalte "Spanskesyken" som med stor dødelighet fòr over Europa i 1918-1919. Spanskesyken var en svært hard influensepidemi og ble som alle influensaepidemier spredt ved dråpesmitte. Sykdommen rammet særlig mennesker i 20-40 årsalderen. Antakelig døde de fleste av lungekomplikasjoner. Først fikk de influensa og deretter lungebetennelse. På denne tiden fantes ikke antibiotika og det var derfor lite og behandle lungebetennelse med.







Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

MINE ANER

1.Meg

Siv Heidi Hansen (1965-)


2.Mine foreldre

Svein Erik Lorentzen (1943-)

Svanhild Ovedie Hansen (1946-)


3.Mine besteforeldre

Ragnvald Rudolf Lorentzen (1917-1983)

Laila Hedvig Hansen (1925-1998)



Hedly Armand Antonius Hansen (1918-1990)

Signe Oline Karlsen (1922-2006)


4.Mine oldeforeldre

Elias Severin Lorentsen (1890-1957)

Ingvardina Dagmar Vilhelmsen (1894-1986)



Sevald Johan Hansen (1898-1961)

Olga Edvarda Raste (1904-1979)



Ole Kildal Ments Hansen (1891-1962)

Hanna Sarina Larsdatter (1896-1928)



Selmer Mikal Angle Karlsen (1892-1979)

Olina Henriette Leonora Olsen (1899-1973)


5. Mine tippoldeforeldre