Lars Torstensen

Lars Torstensen - min tippoldefar og far til min oldemor Hanna Sarina.


Lars Martin Fredrik Torstensen ble født 25.april 1870 i Skogsfjord på Ringvassøya. Hans foreldre var Torsten Hans Nilsen og Hanna Bertina Hansdatter. Lars ble født utenfor ekteskap og foreldrene giftet seg senere på hver sin kant. Lars ble døpt i Karlsøy kirke den 25.juni 1871. I kirkeboka står disse oppført som faddere: Hans A. Mikkelsen fra Mjønes, Jens Rikard Dalene m/hustru, Wilhelm Thomas Larsen m/hustru fra Hamre, Marcelie Knudsdatter fra Korsnes.

Da Lars var litt over 1 år ble han vaksinert mot kopper den 6.nov 1871.

Under folketellinga i 1875 finner vi Lars og hans mor Hanna boende på gården hos Peder Pedersen i Skogsfjord. Her jobbet moren som tjenestepike.

Som 16 åring ble Lars konfirmert i Karlsøy kirke den 3.okt 1886. Han bodde på denne tiden på Måsvær ei øy nord for Nord-Kvaløy. Der jobbe han som fisker som var vanlig for unggutter på denne tiden. Lars meldte seg ut av statskirken den 21.okt 1893, en mulig grunn er at han fikk et barn før han var gift, noen som ikke var godtatt og kom kanskje i diskusjon med sognets prest. Det står at han skulle gå over til baptistenes kirkesamfunn, men i senere tilføyninger står det at han ikke tilhørte noe kirkesamfunn. Videre står det i kirkeboka at han har et uekte guttebarn som han ønsker skal oppdras i statskirkens tro.  

Et fantastisk flott bilde som er tatt hos fotograf Jørgen Wickstrøm

Lars, Adrianna og hennes søster.

Lars ble forelsket i en jente fra Grunnfjord, Adrianna Robertsdatter. Hun ble gravid og de fikk sønnen Kristian Leonard Larsen den 18.sept 1893. De giftet seg i Karlsøy kirke den 6.okt 1895. Forlovere var Jakob Olsen og Johan Olsen fra Grunnfjord. De bodde begge på i Grunnfjord. Hennes foreldre var Robert Jeremissasen og Nille Birgitha Sjursdatter

Etter at giftet seg flyttet Lars og Adrianna flere ganger. Først til Flatvær på Nord Kvaløya og videre til Grøtøya. I januar 1896 får de datteren Hanna Sarina, men i mai samme år dør deres eldste barn Kristian Leonard uvisst av hvilken grunn.

Lars og Adrianna fikk to barn til og hadde til sammen 4 barn:

Kristian Leonard        f 18.sept 1893

Hanna Sarina              f 13.jan 1896

Magna Marie Jensine f 16.apr 1898

Edvard Halfdan          f 13.des 1903

I 1900 bodde Lars og Adriana sammen med sine to døtre, Grøtøy, i følge folketellinga. De hadde et lite gårdsbruk, men noen få dyr og Lars drev med fiske. Han var selveier. På gården hadde de en tjenestejente. En annen familie bodde også der, sannsynligvis en som drev fiske sammen med Lars. De hadde også en sønn på 9 år. Lars og Adrianna hadde også en fostersønn.

I 1910 bodde de fortsatt på Grøtøya med sine tre barn. Det bodde noen enslig fiskere på gården deres. Lars drev med fiske og Adrianna tok seg av barn, fjøs og husarbeid.

Lars og Adrianna med sin sønn Edvard Halfdan

Lars døde 18.februar 1839 nesten 69 år gammel. Han er gravlagt på Lyngnes kirkegård, Mikkelvik.

Måndens bilde

Hvordan kan bloggen bli interessant? Hva vil dere lese? Det er ikke så enkelt å vite, men jeg tenker på hva jeg ville ha leste på en blogg jeg følger med på. Min tanke var derfor å legge ut bilder, gamle bilder hver månde. Det er bilder fra mitt arkiv av gamle bilder. Jeg vil også skrive litt tekst om det jeg vet om bilde, hvem som er med der osv. Håper dette kan være interessant.

Dette bilde er av min mor og noen av hennes søsken. De er ni søsken og hun er den nest eldste. Fra venstre er Herdis, Solfrid, Svanhild (mamma), Oddny og Jan Harald. Bildet er tatt i Dåfjord der de vokste opp på gården Nystrand. Tror bilde kan være tatt rundt 1956-57 og det er som dere ser sommertid. Synes det er et koselig bilde. Jentene har fine kjoler på  og onkel Jan i kortbukse. Mamma var som oftes barnepike når bestemor hold på med gårdsarbeid og husarbeid. Bestefar var borte store deler av året på fiske. Tenker at det er bestemor som har tatt dette bilde da hun var en av få som hadde et kamera.

Ha en fin kveld.

Siv

Tiden går

..og det gjør den til gangs. Nå er det snart et år siden siste innlegg og det er ikke bra. Har med andre ord hatt en skikkelig lang bloggpause, men nå er jeg tilbake. Kommer nytt innlegg de nærmeste dagene.

Jeg og min mor i 1965

Ha en fin helg

Siv

OLDEMOR DINA

Nå er turen kommet til min oldemor Ingvardine, eller mor Dina som vi kalte henne for.

Ingvardine Dagmar Vilhelmsen ble født 31.mars 1894 i Stakkvik på Reinøya i Karlsøy kommune. Hennes foreldre var Bernhard Kristian Vilhelmsen og Øllegård Sofie Ditlefsdatter. Hun ble døpt i Karlsøy kirke den 9.sept 1894.

Hennes mor Øllegård døde da Ingvardine bare var 4 år, så hun vokste opp i Stakkvik hos sin mormor Ingvardine og morfar Ditlef Olsen. Hun bodde også i peroder hos sine besteforeldre på farssiden, Arntine og Vilhelm Hansen.

Ingvardine hadde 3 brødre som alle døde i 1897, samme året som moren. Sannsynligvis døde de av en av de farlige sykdommene som herjet på denne tiden. I kirkeboka står det dessverre ingen dødsårsak.

Ingvardine arbeidet på gården hos besteforeldrene, mens skolegangen fikk hun på Hansnes, der hun bodde hos familien Abrahamsen. Hennes far giftet seg med hennes tante Inanda Ditlefsdatter og hun fikk etterhvert 10 søsken.

I folketellinga 1900 var Ingvardine 6 år og bodde i denne perioden hos sin farmor og farfar i Stakkvik. Dette står i folketellinga:

Vilhelm Hansen Husfader, gårdbruker og fisker f 1842 gift
Arntine Hansen Gårdbrukerkone f 1840 gift (født i Trondheim)
Ingvardine Dagmar Hansen Datter (egentlig sønnedatter) f 1894
(Bernhardsdatter)
Mathilde Bergithe Hansen Tjenestepike f 1857 ugift

Ingvardine ble konfirmert i Karlsøy kirke 27.juni 1909. Hun fikk gode karkaterer i konfimasjonsundervisningen. På denne tiden var hun bosatt i Stakkvik.

Ingvardine giftet seg med Elias Severin Lorentsen, fra Steinnes i Dåfjord, den 13.august 1916 i Karlsøy kirke. Hans foreldre var Lorents Martinsen og Knudsine Andorsdatter. Deres forlovere var Johan Robertsen fra Hansnes og Andor Lorentsen fra Steinnes. På denne tiden var Ingvardine var tjenestepike og bosatt i Stakkvik, mens Elias var fisker og bodde på Hansnes. De hadde trippelbryllup sammen med Andor og Hansina Lorentsen, og Johan og Kristofina Robertsen. Andor og Kristofina var Elias sine søsken.

Etter at de giftet seg bodde de en periode på Vinternes hos Hanna (Elias tante) og Johan Altmann. I 1920 kjøpte de gården Fossheim i Dåfjord av Hanna Monsen og der bygde de et nytt hus. De drev en mindre gård med to kyr og noen sauer. I 1928 overtok de Vinternes av Altmann som ikke hadde noen barn. Deres fosterbarn var død og da Hanna døde ba Johann Altmann, Elias og Ingvardine om å overta alt. Elias var fisker og hver vinter rodde ha i Hennigsvær. Han var i tillegg tømmermann som etterhvert ble hans hovedyrke.

Eiendommen Vinternes ble etterhvert overtatt av deres sønn Øyvind, mens sønnen Ragnvald overtok en del av eiendommen (Kveldro), og datteren Lita (Lovise) fikk en del som de kalte Bjørnstad. En periode på 50-tallet bodde de i Tromsø, men flyttet til Dåfjord igjen og bodde hos datteren Lita og hennes mann.

Ingvardine og Elias hadde i alt 5 barn:

Ragnvald Rudolf Lorentzen f 14.mars 1917
Johanne Kristine Lorentzen f 5.okt 1918
Ester Ingvarda Jakobine Lorentzen f 25.12.1920
Øyvind Bernhard Vilhelm Lorentzen f 25.april 1922
Lovise KNutsine Lorentzen f 3.juli 1924

Dina var et meget religiøst menneske og et stort medmenneske. Hun var alltid den svakes støtte og mislikte sterkt urettferdighet. Hun hadde en filosofi at ingen kunne gi seg til fattigdom. Derfor sendte hun mange kroner til den norske misjonen og å til andre gode formål.

Etter at hun ble enke bodde hun hos sin datter Lita i drøyt 20 år, men hun besøkte de andre barna i kortere og lengre perioder. I 1978 flyttet hun til sykehjemmet på Hansnes. Her bodde hun til hun døde den 27.mars 1986, nesten 92 år gammel. Hun ble gravlagt på Dåfjord kirkegård.

DÅFJORD - Min barndomsbygd

Dåfjord ligger på Ringvassøy i Karlsøy kommune. I denne bygda er jeg født og her vokste jeg opp etter noen få år utenfor bygda i 1-5 års alderen. Mine foreldre, besteforeldre og nesten samtlige oldeforeldre har også bodd her eller i nærliggende område.

Dåfjord er en fjord på nordsiden av Ringvassøya. Fjorden er ca 11 km lang. Den har innløp på begge sider av Dåvøy, gjennom Karanessundet i vest og hestholmsundet i øst. Bygda Dåfjord ligger innerst i botn av fjorden. Her bor i dag ca 130 innbygger.

De første menneskene som bosatte seg i Dåfjord var samer. Nårtid den første samen kom til fjorden vet ingen.Tufter fra steinalderbosetting finnes inne i fjorden, på Karanes og i Gamvikbukta. I 1567 bodde det ingen nordmenn i Dåfjorden. Sjøsamene som holdt til der var husmenn under Helgøyfolket, og denne bosettingen holdt seg gjennom generasjoner. I 1702 bodde det seks samiske familier i fjorden, og dette folketallet holdt seg forholdsvis stabilt hele 1700-tallet. Sjøsamene utnyttet såvel fiskemulighetene som beiteforholdene på land, ved å flytte fra sted til sted innen forholdsvis mindre områder. De drev med dyrhold som ikke bare utgjorde den tradisjonelle reinen, men også småfe som sauer og geiter. Navnet Sætervik ute i fjorden kan ha sin opprinnelse av denne levemåten.

Første halvdel av 1800-tallet førte til en radikal endring av bosettingen i fjorden. Her, som de fleste andre steder ute ved kysten, fortrengte nordmenene samene fra sine bosteder inne i fjordene og overtok jorda, mens samene måtte flytte ut til utværene på de ytterste øyene. Den mer "moderne" utviklingen fant sted utover i vårt århundre, men i et meget sakte tempo. I 1899 fremmet Helgøy kommune krav om at telefonsambandet måtte bli bygd ut utover i disktriktene nord for Tromsø, men det gikk ennå mange år før arbeidet med dette ble satt i gang. Først i 1911 ble den første linja strukket fra Langsund, over fjellet til Dåfjord, og derfra via Dåvøy til Helgøy.

Fra gammelt av hadde dåfjordingene vært nødt til å gå over fjellet til Hansnes eller Skogsfjord for å handle det de trengte til det daglige. Men etterhvert kom det handel også til Dåfjord. På 1930-tallet var det også post, telefon- og dampskips-ekspedisjon i fjorden.

Folket i Dåfjord levde i årene før siste verdenskrig på samme måte som folk i andre bygdesamfunn ute ved kysten. Båten og havet i kombinasjon med noen sauer, ei ku eller to, og kanskje noen geiter, var leveveien for de fleste. Robåten var lenge enerådende, både ved hjemmefiske og i utværene. Men noen skaffet seg større båter med motor. Sjarken slik vi kjenne den nå, ble i årene etter andre verdenskrig og senere, nærmest allemannseie, og i Dåfjord hadde nesten hver eneste voksne kar egen sjark.

I Dåfjord som ellers i Karlsøy og Helgøy var skoletilbudet på 1800-tallet så som så. Eget skolehus ble først bygd i 1908, og før den tid ble det holdt skole noen uker for året i private hus. Det nye skolehuset ble dårlig vedlikeholdt, og allerede i 1916 var forfallet merkbart. Etter en omfattende reperasjon var huset i bruk til skoleformål til 1949-1950. Da fant helserådet tilstanden så dårlig at huset ble stengt. Nyskolen stod ferdig i 1952 og her fikk den voksende slekt sin lærdom til skoleåret 1968-1969. Høsten 1969 ble skolen lagt ned og ungene kjørt til Hansnes på skole.

Den gamle leveveien med kombinasjon jordbruk/fiske er idag en saga blott. Idag driver ingen lengre med jordbruk i fjorden. Butikken er nedlagt og det samme er fiskebruket. Noen få driver fiske, mens de fleste livnærer seg med jobb på Hansnes og mange pendler daglig til Tromsø på jobb.

Da jeg vokst opp i Dåfjord på 1970-tallet var det mange flere innbyggere her enn det er idag. Det var mange familier med flere barn. Fiskebruket var bygda største arbeidsplass. Her kunne vi barna også tjene noen slanter i form av line-egning eller å skjære torsketunger. Skolebussen kjørte hver morgen til Hansnes med bussen full av skoleunger. Vi fikk gressbane, idrettshus i begynnelsen av 1980-tallet samt at ungdomslaget var aktiv. Dåfjord var ei bygd som det var godt å vokse opp i.

Etterhvert reiste ungdommen ut for å ta skolegang, et fåtall kom tilbake for å bosette seg i bygda. Gjennomsnittsalderen på innbyggerne steg og bygda sto i fare for en noe dyster framtid. Idag lever fortsatt Dåfjordbygda, flere unge familier har bosatt seg her og det ligger fortsatt håp for framtiden for et levedyktig og friskt samfunn.


Kilder:Årbok for Karlsøy og Helgøy

Kart over Dåfjord:

MITT SLEKTSTRE

Mitt slektstre så langt.

DE FARLIGE SYKDOMMENE SOM MANGE DØDE AV PÅ 1800-TALLET OG TIDLIG 1900-TALLET

I mitt forrige innlegg skrev jeg om min oldemor Hanna Sarina Larsdatter. Hun døde som sagt av difteri. Bildet over er fra hennes begravelse. Hvor bildet er tatt er uvist, men mest sannsynlig fra Helgøy (Karlsøy kommune i Troms) hvor hun ble gravlagt. Med på bildet er hennes familie, blant annet hennes mann som ble enkemann i en alder av 37 år og åtte av barne deres, samt hennes foreldre og søskene.

Hanna Sarina døde av difteri , en sykdom som er farlig og ofte dødelig.

I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om de farlige sykdommene som krevde mange liv på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet her i Norge. Tidligere hadde en mindre forventninger til helse og til hva som kunne forebygge og lege sykdomm. En levde med de plager og sykdommer som en fikk, og den enkelte vente seg til de skavanger en hadde.

I perioden 1850-1920 herjet mange smittsomme sykdommer, som for eksempel: Kolera, flekktyfus, meslinger, difteri, skarlangensfeber, tyfoidfeber, tuberkulose, og influensa (spanskesyken). Disse sykdommene er stortsett nå utryddet i vår del av verden, men på denne tiden tok de mange liv. Spesielt barna var utsatte og flere av disse sykdommene ble ofte kalt for "barnedreperne". Store epidemier med smittsomme sykdommer representerte det største helseproblemet på denne tiden. Det vide omfanget av sykdommene må sees i sammenheng med industrialiseringen og urbaniseringen utover 1800-tallet. Byene ble hardt rammet og sælig de områdene der befolkningen bodde trangt og levde under dårlig kår.

DIFTERI

Dette var en farlig og ofte dødelig halssykdom som var svært utbredt på 1800-tallet. Den ble framkalt av difteri-basiller som holdt til i slimhinner i munnhulen, nesehulen og i svelget, og som spredte seg videre og produserte giftstoffer i kroppen som rammet hjertemuskelen og nervesystemet. Sykdommen ble ofte kalt for strupehoste. På landsbassis var sykdommen på topp rundt 1890 og vel 25 % av de som ble smittet, døde. Det var særlig barn som ble angrepet av difteri. I dag får vi vaksine mot denne sykdommen.

TYFOIDFEBER

Tyfoidfeber eller nervefeber er en tarminfeksjon med høy feber, kvalme og hodepine og med høy dødelighet. Bakterien blir utskilt med avføring og smitter via mat og drikke, og er nær knyttet til urenslighet. Det var store epidemier av nervefeber i 1850 og 1860 årene og opptil 10% av de som ble smittet, døde.

FLEKKTYFUS

Flekktyfus eller flekkfeber var en annen alvorlig sykdom. Den var i likhet med flere andre sykdommer en epidemi-sykdom, og viste seg hos den syke som feber og et egenartet hudutslett. Flekktyfus-epidemier var særlig virksomme under hungersnøder og kriger. Den ble overført fra person til person via kleslus.

KOLERA

Var en av de verste epidemi-sykdommene på denne tiden. Herjet flere ganger i Norge på 1800-tallet. Sykdommen er en ondartet og smittsom tarminfeksjon som fører til en voldsom diarè og opptil 10-15 liters væsketap i kroppen pr.døgn. Væsketapet kan ikke erstattes med drikke og pasienten dør av uttørking.

TUBERKULOSE

Tuberkulose er en sykdom som fra midten av 1800-tallet og fram til 1940-tallet var den store folkesykdommen i Norge. Sykdommen ble kalt for den hvite pesten eller tæring, og hadde stor dødelighet. Dette var en fryktet sykdom som tok livet av mange mennesker. Tuberkulose spres via luftsmitte fra person til en annene. Det vil si at bakterien blir spredt til luften når en person med tub. hoster eller nyser, såkalt dråpesmitte, og personer rundt puster inn smitten. Bakterien kan da sette seg i lungene til den som blir smittet. Derfra kan bakterien vandre via blodet til andre deler av kroppen. Rundt 1900-tallet tok denne sykdommen livet av 6-7000 mennesker i Norge årlig. I vår tid har vi vaksine mot tuberkulose.

INFLUENSA (SPANSKESYKEN)

Influens er en svært smittsom infeksjonssykdom som opptrer i større eller mindre epidemier. Det hender at slike epidemier går over store deler av verden, da kalt som pandemier. Best kjent her til lands er vel den såkalte "Spanskesyken" som med stor dødelighet fòr over Europa i 1918-1919. Spanskesyken var en svært hard influensepidemi og ble som alle influensaepidemier spredt ved dråpesmitte. Sykdommen rammet særlig mennesker i 20-40 årsalderen. Antakelig døde de fleste av lungekomplikasjoner. Først fikk de influensa og deretter lungebetennelse. På denne tiden fantes ikke antibiotika og det var derfor lite og behandle lungebetennelse med.